I tiden da jeg gikk på skolen, var ikke datamaskinen mye i bruk. Visst hadde vi allerede da fått datarom, men det var låst. og under konstant overvåkning. Maskinene var til som belønning, og brukstiden kort. En lærer hang konstant over skulderen din, noe som i grunnen var helt greit, siden du ikke helt visste hva du skulle bruke tiden til.
Når det skulle skrives oppgaver var det store spørsmålet ofte: "Kan vi skrive for hånd?" I alle fall blant oss jentene. Jeg skjønte liksom aldri vitsen med å øve på skjønnskrift og sirlige overskrifter når en ikke lenger skulle ha bruk for dem. Dessuten hadde vi lært å lage tankekart, og kladde disposisjon, og hvordan i all verden skulle vi lage streker og sirkler på datamaskinen. Når sant skal sies var mitt første møte med en datamaskin rått og brutalt. "Finn bokstaven K på tastaturet", sa læreren, og før jeg visste ordet av det hadde skjermbeskytteren slått seg på. I ettertid har jeg blitt fortalt at det minst skal ta 30 sekunder. Og så var det jo faktisk slik at hvis en bevegde musa mot høyre, gikk den mot høyre. En noe rar tanke hadde sagt meg at musa fungerte som et speil, og at bevegelsene ble motsatt, noe som førte til mange latteranfall (hos gutta) og et enda verre forhold til denne tekniske duppeditten jeg hadde fremfor meg.
Etter å ha lest et avsnitt i "Skulen og den digitale læringsrevolusjonen" (Krumsvik 07:50-53) som omhandlet lærerens digitale utfordringer, gjorde jeg meg noen tanker om framtida. Lærerrollen byr i dag på mange utfordringer, og det vi ser på som den tradisjonelle rollen har blitt mer og mer utvisket. Jeg må si meg enig i det i mange tilfeller er slik at det er lettere å bruke et oppdatert internett enn et utslitt skoleverk som for lengst skulle vært byttet ut. Som lærere i dagens nettverkssamfunn møter vi stadig på noe nytt, og etter etterspørselen å dømme, virker det som at vi aldri blir utlærte på dette feltet. Det er mye å sette seg inn, og det gjelder både fordeler og ulemper. Internett til bruk i blant annet norskfaget, skaper bekymringer like mye som det behager. Hvor sikre kan vi være på kvaliteten av det vi finner når vi søker informasjon? For meg blir det vanskeligste å skille mellom når IKT blir brukt som en konstruktiv metode, og når bruken faktisk ikke har noen betydning. Når er IKT den rette metoden å bruke, og når skal vi tilbake til det mer tradisjonelle? I dagens samfunn har vi alle behov for å kunne grunnleggende ferdigheter innenfor datateknologien, men spørsmålet er jo i hvilken grad.
I mitt hjelpesløse tilfelle, og for mange av de andre jentene i klassen, ble det slik at det tok lengre tid å finne fram til de rette bokstavene og den rette fargen og størrelsen på datamaskinen, enn det tok å både kladde og føre inn en 3-siders oppgave for hånd.
Det tok mange år før jeg klarte å venne meg til tanken på at jeg nesten aldri lenger skulle få bruke blyant og papir, og at nettutgaven av lokalavisa faktisk er mye lettere å finne fram i.
I dag har vel det store spørsmålet blitt: "Får vi lov å bruke en power-point presentasjon når vi skal gjøre oppgaven?"
4 kommentarer:
Artig og god tekst om ditt forhold til IKT, på godt og vondt. Du skriver om IKT som metode – det blir uklart for meg.
Jeg synes også teksten din var artig å lese. Minner meg om mitt første møte med PCèn. Vi var akkurat begynt på ungdomsskolen og fikk denne beskjeden:-I år har dere ett valgfag, og det er EDB! Tror ikke bare det var meg som satt der som et spørsmålstegn. Det var også vanskelig å skjønne at det var jeg selv som styrte "PCèn". Husker at læreren hele tiden svarte:-Den gjør bare det du har bedt den om!
Hei Lone.
I likhet med Thomas og Linda synes jeg også dette var en morsom tekst. Da jeg gikk på skolen brukte vi de gamle maskinene med taster som du måtte ta tilfart for at de skulle sette merke etter seg. I tillegg hadde de fargebånd som av og til krøllet seg, og satte seg fast slik at pinnene med bokstaver ikke slo inn på arket. Da jeg gikk i 8. klasse hadde jeg maskinskriving som valgfag, noe som var det værste faget jeg visste kun på grunn av elendig utstyr. Men heldigvis så har verden tatt et langt teknologisk skritt i riktig retning siden 1984 (Uff, så tiden flyr).
Kjære alle sammen:
Å få utløp for mine frustrasjoner når det kommer til PC-bruk var en grei måte å begynne sin første blogg. Det er ikke det at jeg i grunn har noe problem eller vansker med selve arbeidet på PC, det er bare det å skulle utføre det som ikke passer meg så godt. Selvfølgelig ser jeg nytten i det, men samtidig føler jeg ikke alltid at hensikten med det støtter opp om det.
Legg inn en kommentar