onsdag 7. november 2007

Blogging - å ha tillit til seg selv


Jeg kom over en ganske interessant oppgave på nettet her om dagen. Den er skrevet av fire jenter som gjorde et forsøk med digital arbeidsbok og blogg i pedagogikkfaget. Her forklarer de hva de forskjellige begrepene betyr, og hva de innebærer.

”Hva menes med begrepet diskurs? Når vi snakker sammen, enten det er ansikt til ansikt eller via teknologiske medier, deltar vi i en såkalt diskurs. Diskurs kan i følge Säljö (2001) være alt fra talespråk, til den mer komplekse sosiale aktiviteten det er å skape mening med språk og andre symbolsystemer i en spesifikk kontekst. Ifølge Säljö (2001) skjer læring gjennom interaksjon mellom mennesker, og menneskelig kunnskap er i stor utstrekning språklig eller diskursiv av natur. Kunnskap lever først i samspill mellom mennesker, og blir siden en del av det enkelte individ og hans/hennes tenkning, hevder Säljö.”



Videre skrives det om at den viktigste forutsetningen for å kunne etablere ”dialogiske deltakerstrukturer” i et læringsmiljø er tillit. Som student må en først og fremst ha tillit til seg selv, og ha tro på at en kan bidra, for å kunne skape en felles kunnskapsbygging.
Studentene som har skrevet denne avhandlingen gjennomførte en undersøkelse med fokus på åpne diskusjoner på internett. Dette er noen av svarene de fikk:

- Viss eg hadde visst at det eg skreiv var privat, altså ein kommunikasjon mellom meg og lærarane, så ville eg ha vore mykje friare i det eg skreiv. No har eg følt meg veldig hemma. (kvinnelig student)

- Eg meiner sterkt at ein ikkje til ei kvar tid skal reflektera ope (nettet) rundt heilt ferskt fagstoff. Det vil kun hemme læring, då folk reserverer seg om kva dei skriv. (mannlig student)

- Eg likar ikkje å dela tankane mine med andre ved å skriva dei i bloggen, men når det kommer til bearbeiding av fagstoff kan det vera nyttig. (kvinnelig student)

Det er kanskje rart å ikke virke positiv til et medium når en selv er bruker av det, men settingen har jo også en del å si. Jeg må si men enig i noen av disse kommentarene. Som person er jeg ikke veldig glad i å utlevere mine tanker og refleksjoner, men jeg tenker det at å bruke blogging som et redskap for å lære kan være nyttig. I skolesammenheng fungerer i alle fall blogginga, selv for de litt tilbaketrukne…

mandag 5. november 2007

Ei god nettside

I fjor jobbet jeg en del sammen med en gruppe på 4 elever som trengte ekstra oppfølging i norskfaget. Gruppa bestod av en elev fra 5. trinn, en elev fra 6. trinn, og to fremmedspråklige elever fra 8. trinn. En fin bukett elever som varierte veldig i ferdigheter. Felles for dem alle var at de slet med lesing. Både aktiviteten og motivasjonen var derfor noe som måtte jobbes mye med. Elevene hadde et program som skulle følges opp fire halve skoledager i uka. ILK`en (intensivt lesekurs) gikk over tre måneder i gangen, og det skulle fungere som en slags

Gruppa hadde faste rutiner, og klokka ble fulgt nøye. Konseptet med kurset virket å være en slags kontinuitet hvor evaluering stod sentralt. Ellers gikk elevene hver dag gjennom to former for diktat, en ordøvelse med tellig av stavelser og oppdeling av ord, en lesestund sammen med lærer og skriveoppgaver som gikk ut på leseforståelse. Alt i alt fungerte dette fint, og en kunne sakte men sikkert se resultat av jobbingen. Etter noen uker sammen med gruppen begynte motivasjonen gradvis å avta. Noen fikk for få utfordringer, mens andre slet med å holde følge. Alle skulle nemlig gjennom de samme tingene, og det i samme tempo. Kurset var for lite tilrettelagt for enkelteleven, og ingen av dem fikk utnyttet sitt potensiale. Etter litt spekulering fikk jeg et tips fra en arbeidskollega som jobber som IKT-ansvarlig ved skolen. Forslaget hans var bruk av datamaskin som aktivitet i kurset. Nettsiden han foreslo vi kunne bruke er en ressursside som omhandler både grammatikk, leseforståelse, litteratur , lærerressurser, prosjektarbeid, prosessorientert skriving, reklame, rettskriving, sjangerlære, språk og tegnsetting.

http://ressurssidene.no/view.cgi?&link_id=0.1044.6261&session_id=0&spraak=bm

Det at to av elevene var fremmedspråklige, og samtidig blant de eldste i gruppa gjorde at mye av det vi leste og jobbet med i mange sammenhenger ble for "barnslig" . På denne nettsida fikk elevene testet seg på ulike nivå, og de syntes det var morsomt å kunne konkurrere mot hverandre på forskjellige områder. Det eneste jeg som lærer savnet med denne siden, var oppgaver knyttet til leseforståelse for de eldste elevene. Hvis noen kan tipse meg om noe slikt hadde jeg blitt veldig glad. Ellers kan jeg trygt anbefale nettsida som en god aktivitet i norskfaget. Ikke brukt bare som en belønning eller tilleggsarbeid, men som selve aktiviteten.

Etter å ha innført en daglig økt med jobbing på datamaskinen, ble skolehverdagen en helt annen. Elevene jobbet iherdig, og jobbingen på data ble i seg selv en motivasjonsfaktor for både lesing og skriving.

søndag 23. september 2007

Det store spørsmålet


I tiden da jeg gikk på skolen, var ikke datamaskinen mye i bruk. Visst hadde vi allerede da fått datarom, men det var låst. og under konstant overvåkning. Maskinene var til som belønning, og brukstiden kort. En lærer hang konstant over skulderen din, noe som i grunnen var helt greit, siden du ikke helt visste hva du skulle bruke tiden til.


Når det skulle skrives oppgaver var det store spørsmålet ofte: "Kan vi skrive for hånd?" I alle fall blant oss jentene. Jeg skjønte liksom aldri vitsen med å øve på skjønnskrift og sirlige overskrifter når en ikke lenger skulle ha bruk for dem. Dessuten hadde vi lært å lage tankekart, og kladde disposisjon, og hvordan i all verden skulle vi lage streker og sirkler på datamaskinen. Når sant skal sies var mitt første møte med en datamaskin rått og brutalt. "Finn bokstaven K på tastaturet", sa læreren, og før jeg visste ordet av det hadde skjermbeskytteren slått seg på. I ettertid har jeg blitt fortalt at det minst skal ta 30 sekunder. Og så var det jo faktisk slik at hvis en bevegde musa mot høyre, gikk den mot høyre. En noe rar tanke hadde sagt meg at musa fungerte som et speil, og at bevegelsene ble motsatt, noe som førte til mange latteranfall (hos gutta) og et enda verre forhold til denne tekniske duppeditten jeg hadde fremfor meg.


Etter å ha lest et avsnitt i "Skulen og den digitale læringsrevolusjonen" (Krumsvik 07:50-53) som omhandlet lærerens digitale utfordringer, gjorde jeg meg noen tanker om framtida. Lærerrollen byr i dag på mange utfordringer, og det vi ser på som den tradisjonelle rollen har blitt mer og mer utvisket. Jeg må si meg enig i det i mange tilfeller er slik at det er lettere å bruke et oppdatert internett enn et utslitt skoleverk som for lengst skulle vært byttet ut. Som lærere i dagens nettverkssamfunn møter vi stadig på noe nytt, og etter etterspørselen å dømme, virker det som at vi aldri blir utlærte på dette feltet. Det er mye å sette seg inn, og det gjelder både fordeler og ulemper. Internett til bruk i blant annet norskfaget, skaper bekymringer like mye som det behager. Hvor sikre kan vi være på kvaliteten av det vi finner når vi søker informasjon? For meg blir det vanskeligste å skille mellom når IKT blir brukt som en konstruktiv metode, og når bruken faktisk ikke har noen betydning. Når er IKT den rette metoden å bruke, og når skal vi tilbake til det mer tradisjonelle? I dagens samfunn har vi alle behov for å kunne grunnleggende ferdigheter innenfor datateknologien, men spørsmålet er jo i hvilken grad.


I mitt hjelpesløse tilfelle, og for mange av de andre jentene i klassen, ble det slik at det tok lengre tid å finne fram til de rette bokstavene og den rette fargen og størrelsen på datamaskinen, enn det tok å både kladde og føre inn en 3-siders oppgave for hånd.

Det tok mange år før jeg klarte å venne meg til tanken på at jeg nesten aldri lenger skulle få bruke blyant og papir, og at nettutgaven av lokalavisa faktisk er mye lettere å finne fram i.

I dag har vel det store spørsmålet blitt: "Får vi lov å bruke en power-point presentasjon når vi skal gjøre oppgaven?"