I tiden da jeg gikk på skolen, var ikke datamaskinen mye i bruk. Visst hadde vi allerede da fått datarom, men det var låst. og under konstant overvåkning. Maskinene var til som belønning, og brukstiden kort. En lærer hang konstant over skulderen din, noe som i grunnen var helt greit, siden du ikke helt visste hva du skulle bruke tiden til.
Når det skulle skrives oppgaver var det store spørsmålet ofte: "Kan vi skrive for hånd?" I alle fall blant oss jentene. Jeg skjønte liksom aldri vitsen med å øve på skjønnskrift og sirlige overskrifter når en ikke lenger skulle ha bruk for dem. Dessuten hadde vi lært å lage tankekart, og kladde disposisjon, og hvordan i all verden skulle vi lage streker og sirkler på datamaskinen. Når sant skal sies var mitt første møte med en datamaskin rått og brutalt. "Finn bokstaven K på tastaturet", sa læreren, og før jeg visste ordet av det hadde skjermbeskytteren slått seg på. I ettertid har jeg blitt fortalt at det minst skal ta 30 sekunder. Og så var det jo faktisk slik at hvis en bevegde musa mot høyre, gikk den mot høyre. En noe rar tanke hadde sagt meg at musa fungerte som et speil, og at bevegelsene ble motsatt, noe som førte til mange latteranfall (hos gutta) og et enda verre forhold til denne tekniske duppeditten jeg hadde fremfor meg.
Etter å ha lest et avsnitt i "Skulen og den digitale læringsrevolusjonen" (Krumsvik 07:50-53) som omhandlet lærerens digitale utfordringer, gjorde jeg meg noen tanker om framtida. Lærerrollen byr i dag på mange utfordringer, og det vi ser på som den tradisjonelle rollen har blitt mer og mer utvisket. Jeg må si meg enig i det i mange tilfeller er slik at det er lettere å bruke et oppdatert internett enn et utslitt skoleverk som for lengst skulle vært byttet ut. Som lærere i dagens nettverkssamfunn møter vi stadig på noe nytt, og etter etterspørselen å dømme, virker det som at vi aldri blir utlærte på dette feltet. Det er mye å sette seg inn, og det gjelder både fordeler og ulemper. Internett til bruk i blant annet norskfaget, skaper bekymringer like mye som det behager. Hvor sikre kan vi være på kvaliteten av det vi finner når vi søker informasjon? For meg blir det vanskeligste å skille mellom når IKT blir brukt som en konstruktiv metode, og når bruken faktisk ikke har noen betydning. Når er IKT den rette metoden å bruke, og når skal vi tilbake til det mer tradisjonelle? I dagens samfunn har vi alle behov for å kunne grunnleggende ferdigheter innenfor datateknologien, men spørsmålet er jo i hvilken grad.
I mitt hjelpesløse tilfelle, og for mange av de andre jentene i klassen, ble det slik at det tok lengre tid å finne fram til de rette bokstavene og den rette fargen og størrelsen på datamaskinen, enn det tok å både kladde og føre inn en 3-siders oppgave for hånd.
Det tok mange år før jeg klarte å venne meg til tanken på at jeg nesten aldri lenger skulle få bruke blyant og papir, og at nettutgaven av lokalavisa faktisk er mye lettere å finne fram i.
I dag har vel det store spørsmålet blitt: "Får vi lov å bruke en power-point presentasjon når vi skal gjøre oppgaven?"
